Tidlig en januar morgen. Jeg sitter foran en blank pc
skjerm å prøver og finne ord etter at enda et barn har blitt "mobbet" til døde. Det er farlig å fordele noen skyld, men det er ikke
farlig å si noe om mobbing. Det er å tie om det som er farlig,
og alle som har blitt utsatt for mobbing vet hvor alvorlig det er. Men jeg velger å henvende meg til de voksne, for jeg
mener det hjelper ikke å si til et barn du må ikke mobbe når man selv som
voksen snakker stygt om andre når barna hører på. Det er ikke alltid man tenker
over at «små gryter har også ører» når man sitter rundt middagsbordet.
Det er ingen hemmelighet at jeg som barn og ungdom ble
utsatt for mobbing. Det er ingen hemmelighet at det året jeg gikk på
folkehøyskolen ble mobbingen så grov at jeg til slutt ikke så noen annen utvei
enn døden, for jeg orket ikke mer. Jeg tørr nesten ikke å tenke på hvor mange mørketall
det er der ute av barn, ungdom og voksne som har tatt livet av seg begrunn av
mobbing, og fordi de som skulle ha gjort noe valgte å se en annen vei. I boka
jeg har skrevet er det et kapittel som jeg har kalt «Den kalde steintrappa», og
den handler om omsorgssvikten og mobbingen jeg ble utsatt for, men som jeg
skriver i det kapittelet: Det var ikke barna som var verst, det var de voksne.
Sånn var det vært fall i min oppvekst det var de voksne som startet mobbingen,
og derfor mener jeg det er oss de voksne man må begynne når man skal forebygge
mobbing. For det var foreldrene til barna på lekeplassen som kom å hentet sine
barn når jeg var der å sa: Hun får du ikke lov å leke sammen med. Det var
foreldrene som hadde bestemt en dag at deres barn ikke fikk lov til å være
sammen med meg for moren min var gal, og da måte jeg også være det. Det var
foreldre som stengte meg ute fra lek og andre sosiale aktiviteter fordi de var
redde for åsen påvirkning jeg kunne ha på deres barn. Når jeg ble sendt bort på
leirer for barn som hadde det vanskelig for å få litt pusterom fra hjemmet og
min psykisk syke mor, var det de voksne som lo og gjorde narr av meg. Jeg hadde
lekekamerater til den dagen en voksen begynte og snakke med en annen voksen om
det «unormale» barnet som deres barn lekte med, og plutselig gikk ryktene, og
til og med barn som alltid hadde lekt med meg begynte å fryse meg ut. Sannheten
er at jeg prøvde ikke å ta livet av meg første gang på folkehøyskolen. Jeg
prøvde å ta livet av meg når jeg enda bare gikk på barneskolen. Barn kan være
grusomme, men i mitt liv var de voksne verre. Jeg tviler på at jeg hadde blitt
så mobba og plaga hvis det ikke hadde vært for hva de voksne sa til sine barn.
Akkurat som at det er de voksne som til slutt avgjør hvem som skal inviteres i
bursdagsselskap osv. Jeg vet ikke om det er verst og ikke bli invitert eller at
man blir invitert å så får høre: De sa jeg måte be henne, men vi bare gjemmer
oss for henne.
Den dag i dag sliter jeg med senskader etter mobbingen
jeg ble utsatt for. Jeg har store problemer med å stole på folk, og noen dager
er jeg så full av angst at jeg ikke engang klarer si hei til en hyggelig nabo.
Jeg trives best i mitt eget selskap ikke bare fordi jeg kan gjøre det jeg vil,
men fordi jeg slipper å måte forholde meg til andre og deres meninger om andre.
Jeg går store omveier for å slippe å gå forbi voksne som står i klynger, og får
klump i magen hver gang jeg må nærme meg en. Jeg hater å spise sammen med
andre, og noen dager klarer jeg rett og slett ikke å være sosial. Jeg begynte å
overspise og trøstespise når jeg gikk på barneskolen, og når følelser blir for
vanskelig kan jeg ofte få tilbakefall på overspising og bulimi. Jeg er et
tydelig bevis på hva mobbing og omsorgssvikt kan gjøre mot et menneske. Jeg er
bare heldig fordi jeg er en av de som er i live. Jeg begynte å skrive og skrev
meg ut av gørra. Jeg prøvde selv også en gang å være med på mobbing for å
bli likt, men jeg skjønner rett og slett ikke hvordan noen kan like og plage
andre mennesker eller dyr, for jeg fikk bare vondt i magen og har dårlig
samvittighet den dag i dag for at jeg var slem mot en medelev.
Så dette koster å skrive og ikke minst dele med dere. Men
jeg føler jeg bør dele fordi dette er viktig. Mobbing er alvorlig, og må
snakkes om selv om det er vanskelig. Når vi hører om barn og ungdom som skyter
lærere og medelever på skoler i USA osv., så ikke kom og fortell meg at det
ikke grunner i mobbing. Jeg har selv opplevd lærere som har snudd ryggen til,
voksne som har sett en annen vei når mobbingen foregikk. Jeg har selv opplevd
lærere som har gjort narr av meg og andre for å ha det litt gøy i klasserommet.
Voksne har ansvar å være forbilde for barna, så derfor må man også ta den
rollen alvorlig. Det er ubehagelig, vondt og sårt å snakke om, men vi må ikke
lenger bare snakke. Vi må gjøre noe. Og vi må begynne med oss selv. Ingen kan
like alle, men alle burde klare å vise normal høflighet uten å måte slenge
dritt. Voksne må ta ansvar å snakke med sine barn eller andres barn om det
handler om å bli mobbet eller og mobbe. Det er en grunn til at barn og voksne
mobber, og det nytter ikke å bruke knyttneven til noen som kanskje allerede er
full av indre og ytre blåmerker. Vi må finne andre løsninger. Og jeg håper vi
sammen kan finne løsninger som gjør at både barn og voksne skal få et bedre
samfunn å leve i fremover.
